«So, it’s definite, then» - Dette er ordene som åpner Susanne Sundførs nye album, «Ten Love Songs». Hverdagslig, med et snev av ubehag, setter setningen stemningen for albumet som manifesterer motsetningene i håp og frykt, og menneskehjertets evner til å bære både sorg og ekstase. Musikalsk trekker albumet Susanne nærmere popterrenget enn hun noensinne har vært tidligere, uten at hun har gitt slipp på den kunstneriske friheten som alltid har preget hennes arbeid.  Sett bort fra «Accelerate» som hun har gjort sammen med Jonathan Bates (Big Black Delta), «Memorial» som er gjort med Anthony Gonzalez fra M83 og «Silencer» som er et samarbeid med hennes tidligere faste makker Lars Horntveth – er albumet produsert i sin helhet av Susanne.

Susanne har lenge hatt lyst til å ta kontrollen og være helt fri, og «Ten Love Songs» er et veldig personlig album, og på grunn av tematikken ville hun gjør det på sin helt egen måte. Susanne har alltid elsket popmusikk og man kan si at dette er hennes popalbum, og for et resultat det har blitt!

Albumets midtpunkt er den ti minutter lange «Memorial». En gigantisk låt, som utvikler seg fra en skjør og forventningsfull start - til et hjerteskjærende vakkert verk basert på kammerorkester og piano, som både gjennom den direkte teksten og bombastiske produksjonen uttrykker en bunnløs lengsel, intens motløshet og uutholdelig smerte. «Memorial» illustrerer dermed albumet som helhet.

80-tallet er en viktig brikke gjennom hele «Ten Love Songs». Låten “Kamikaze” er en av flere tilfeller hvor popens struktur og arkitektur har formet resultatet, den forrykende fremdriften sender tanker til Madonnas «Like a Prayer». I tillegg til mange 80-tallsreferanser og popete låter, er det også en høy grad av sårbarhet på albumet, det er låtene «Darlings» og» Trust Me» gode eksempler på.