The Dogs har markert seg som et av de mest hardtarbeidende bandene i Norge de siste årene, med et utall utgivelser og livejobber. 2016 var intet unntak. Fire singler, et studioalbum, et livealbum innspilt i sjappa vår og fulle hus over det ganske land. I tillegg rakk de å varme opp for Bruce Springsteen i Frognerparken foran 37.000 publikummere og legge ut på en lengre turne i Europe med Kvelertak. Ingen grunn til å hvile på laurbærene av den grunn.     

2017 sparkes i gang (som fjoråret og årene før det) med et splitter nytt album; Death By Drowning. Som frontmann Kristopher Schau sier det:

Det er sånn jeg hadde villet ha det, som fan. Stabilitet. Noe håndfast å se frem til. Hvert år, på samme dato, så kommer det ny skive. For vår del, første mandag på nyåret. Det er jo ikke sånn at vi må rushe noe eller stresse for å få det til. Heller tvert imot. Det er alle de låtene som vi ikke har fått spilt inn som stresser meg. De som av en eller annen grunn ikke passa inn på albumet, men som jeg allikevel føler er gode nok.

Death By Drowning er innspilt i Nabolaget gjennom en hektisk uke i August. Som alltid er mesteparten spilt inn live, men denne gangen ble døra åpnet for noen ekstra aktører.

«Vi har jo gudskjelov blitt bedre til det vi gjør, så da hadde vi plutselig både tida og muligheten til å invitere inn litt ekstra folk som dressing på salaten. Frank Hammersland (Pogo Pops, Popium m.m.) måtte jo få lov til å bidra etter at han steppa inn som vikar for Spro på en del jobber i sommer. Torgny Amdam tok turen innom for å vræle litt på OSLO, Monica Rennan Hjelle og Marianne Pentha bidro med sluttkoringa på It Still Hurts, og jaggu blei det tid til litt stryk òg på Why Is The Flesh So Strong. Så, joda, det balla i grunn bra på seg til slutt her.»