Med
nytt studio på plass langt i fra byens fristelser og ståk sitter Thom Hell
komfortabel i produsentstolen mens iderikdommen får råde. Og det er godt nytt
for oss alle.
Han
er mer vågal, mer oppfinnsom, like melodiøs som før, og med stort hell (hehe).
Og tittelens hint til 80-tallet får raskt sin forklaring når man møter
lydbildet.
Ved
første ørekast låter dette både Tears for Fears, McCartney og litt Bon Iver.
Tett på og mektig på samme tid.