Amerikanske Daniel Lopatin har levert bunnsolide plater helt siden de første CD-r utgivelsene som dukket opp for 7-8 år siden. Etter å ha startet i Tangerine Dream / ambient-land har han beveget seg takfast inn i en mer eksperimentell lydverden, fullstappet av samples, fragmenterte lydcollager og drømmende synthlandskaper. På Garden of Delete har han skamløst hentet inspirasjon i form av små drypp fra den litt klamme nu-metal scenen og andre svette saker han digget i barndommen, og han har klart kunststykket å få dette til å høres latterlig fett ut i sitt fargerike og uforutsigbare lydbilde.

Det er ytterst få artister som leverer så solide saker som Oneohtrix Point Never, og med Garden of Delete befester han en gang for alle sin posisjon som en av elektronisk musikks mest dyrebare skatter. Neste gang håper jeg han lar seg inspirere av boyband. Lopatin er nemlig åpenbart ikke i stand til å gjøre noe som ikke er sinnsykt fett, inspirerende og solid over hele fjøla.

- Anders Brørby