Både Puzzler og Mjusic, Nikolaisens forrige studiobragder, kommer hele tiden tilbake til platespilleren vår. Fordi det ikke er andre plater der ute som gir oss så vakre og eiendommelige sanger med finurlig post-punk-kraut-rock-driv i bånn. Vanedannende.
Hilma Nikolaisen fikk også en rekke nye fans under konserten som ble streamet, gitt ut og utsolgt i fjor, der et svært band leverte "noe av det mest overbevisende jeg har sett og hørt". Så hvorfor ikke legge alle triksene tilbake i skuffen og ta fram nylonstrengeren? Nå som alle vil ha mer?
Heritage er ikke så veldig dempet, men den viser helt andre styrker fra låtskriveren og den rutinerte arrangøren. Her gis mindre rom for repetisjoner og mer rom til varierte melodier. Detaljer faller på plass og låt for låt blir dette mildt, vakkert og lykkebringende samt spennende på samme vis som Aldous Hardings 'Designer', bare ikke så diffust. Takknemlighet og tilhørighet er faktisk temaer som går igjen. I 2021!
Helt rått å merke hvor godt Hilma Nikolaisen mestrer det nye formatet til fingerspissene. Hun hører hjemme i dette landskapet også, med autoritet og identitet i behold. Glede!