Hvis du ser vekk ifra samarbeidsprosjektet med Kelly Jones og familieplaten Thompson (2014), så er dette det første soloalbumet fra Teddy Thompson siden Bella fra 2011. Han er fortsatt sin mor og fars sønn, men har klart kunststykket å meisle ut sin egnet markante identitet innenfor jungelen av singer-songwriters. Stemmen er fløyelsmyk, innlevelsen sterk, og far sjøl bidrar med sitt umiskjennelig gitarspill på tittelsporet. Disse låtene burde blitt spilt på kommersiell radio hvis det fantes rettferdighet i denne verden.