Utskjelt og latterliggjort, samtidig hyllet og med en stadig stigende popularitetskurve, blant annet grunnet et par Toto-covers. Weezer er blitt et band mange elsker å hate, som andre elsker å elske (gjennom tykt og tynt) og med en superlojal fanskare som både hyller og forsvarer bandet sitt, selv om de – som et fotballag – kan være frustrerende å støtte til tider. Poenget er at det aldri er kjedelig å følge Weezer, de er et band med masse humor kreativitet og gjennomføringsevne (uansett hvor dårlig ideen høres ut).

Med band som Weezer begynner det å bli forutsigbart å proklamere såkalt «return to form» eller «beste siden». Det vi derimot kan si er at Black Album viser et mørke i Weezers låter som vi ikke har sett på år og dag. Det er en stort sett fokusert og helhetlig plate, som låter som lite annet i bandets katalog, med enkelte krumspring via låter som «Zombie Bastards» og «Can't Knock the Hustle» som fortsatt viser at Rivers Cuomo ikke har blitt noe mindre eksentrisk med årene.