Dette er faktisk Kim Gordons første solo-album etter 40 år som musiker, systemutvikler, inspirasjon og etter hvert også IKON i alternativrocken. Vi skjønner det når vi setter den på; når man har beveget seg så ubesværet rundt i populærmusikkens frontlinje såpass lenge er det mye som hører hjemme på en plate før man trykker ‘’Kim Gordon’’ på omslaget.

Samarbeidet med produksjonstalentet Justin Raisen er svært vellykket. Der låtskriveren fra Sonic Youth er lett gjennkjennbar er det likevel med en tydeligere, mer avslappet og mer melodiøs stemme. De programmerte partiene er pop av typen ‘’hva er egentlig pop?’’, og hører dermed hjemme på både platespiller hjemme og på vernissage i L.A.
Gordons fascinasjon for hvordan det moderne mennesket (meg) skaper sine egne behov og bruker uforholdsmessig mye energi på å oppfylle disse, er et tilbakevendende tema i hennes lyrikk, også denne gangen.

Dermed beveger No Home Record seg ubesværet mellom Suicide, Sonic Youth, Stooges og Deathcrush, Og Kim Gordon har etablert en solokarriere det skal bli spennende å følge.