2022 kom, imploderte en hel del ganger, og fader/fadet ut som en litt for lang låt. Men om 2022 på generell basis har spriket i kvalitet, så har det levert til laud og vel så det på platefronten. Ja, 2022 står igjen som et svært godt år for innspilt og utgitt musikk!

I vårt laboratorium, Big Dippers Lyttotheque, har vi gjennom hele 2022 spilt og hørt på hundrevis, om ikke tusenvis, av plater. Noen har vi hyttet med nevene til, hoppet og danset til, funnet roen med, grått til og av, hatet og så elsket, elsket og så hatet, gått opp i en høyere enhet med (veeel, eller kanskje ikke), og noen har til og med endt opp med å bli med oss hjem på permanent basis.

Her publiserer vi de individuelle, usensurerte rapportene til våre forskningsassistenter, der tre plater med særlige kvaliteter trekkes frem hos den enkelte. Noen av assistentene klarer selvsagt ikke begrense seg, men det får stå sin prøve. Håper dette kan inspirere til ytterligere lytting!

• andreas
• christer
• eirik
• eline
• herman
• jacob
• lars
• olav
• rikke
• sebastian
• simen
• øyvind

Musikkåret 2022 har for meg vært sterkt preget av «Norske Albumklassikere på LP»-prosjektet vårt. I all viraken med de over 100 platene som er crowdfundet der, så oppdaget jeg et sort hull i min musikkunnskap. Den surrealistiske psych-duoen Boastein hadde jeg knapt hørt om, og definitivt aldri hørt på. Albumet Jeg Har Min Egen Luke festet seg aller mest med sin unike blanding av fuzzete, frikete sen 60-talls psykedelia og noen dypt forstyrrende, og hylende morsomme tekster. Den er fra 1977!

Må også nevne den dypt imponerende og gåsehudfremkallende Feme Sole av Krissy Mary. At hun, Kristine Marie Aasvang, er blant våre fremste vokalkunstnere har vi visst lenge, men at hun kunne lage en så helstøpt albumopplevelse som denne var over forventning. Skiva er både eterisk og flytende i en folk-tradisjon, men har også noe americana i seg, noe som gir låtene en litt rootsy varme.

Ty Segalls Hello, Hi ble møtt med lett skuldertrekk av mange, for det går sakte(re) og det er lite garasjerock. Snarere er det et knippe låter som kunne sklidd naturlig inn på en Bob Stanley-kuratert samling folkrock fra tidlig 70-tall, eller kanskje var det sånn det imaginære bandet Utopia Avenue egentlig låt (les boka!)? Sjekk ut låta «Looking at you» og bli overbevist du også.

Årets favoritt er det den London-baserte kvintetten High Vis som står for. På Blending kombineres gammelskole gitarbasert britpop med attituden til flertallige Grammy-nominerte punk- og hardcore-band. Uimotståelig fengende og forbannet tøft. Øyafestivalen kommer ikke fort nok! Fra Barcelonas utkant via Los Angeles kommer årets mest interessante poputgivelse. Rosalías tredje album Motomami fusjonerer flamenco, reggaeton, hip-hop og elektronika på mesterlig vis, og hun er en av få i dag som virkelig utvikler popen i en ny og spennende retning. Synge kan hun også. Fra de mer tungrockete kroker må jeg nevne Spiritworlds strålende andre album DEATHWESTERN. Thrash, death og hardcore i skjønn forening med den ville vesten. Som en musikalsk reise gjennom Cormac McCarthys Blodmeridianen.

Wet Legs, eh, Wet Leg låter både supercorny og rocka og rart og litt annerledes. For øvrig sterkt hjulpet av noen bisarre og artige videoer til singlene. Synes hele plata er gøy å høre på, og gleder meg til å følge disse framover. 

Krissy Marys Feme Sole med dens nydelige folketoner og praktfulle vokal à la Sandy Denny (nesten), har også en atmosfære som sender meg rett til fjells. Akkurat der vil jeg gjerne være. En særs hyggelig overraskelse. 

Retrovalget av året faller på Warren Zevons Preludes. Denne kom opprinnelig som CD i 2007, men først nå på vinyl med en flott booklet og, viktigst, mange sterke versjoner av låter fra katalogen hans. En katalog hvor absolutt alt er et must. Fanboy, moi? JA! Intervjuet på siste del av plata er alene verdt hele kjøpet. Warren er en av de beste. Noensinne.

Honorable mentions til RSD-utgaven av Rory Gallaghers Live In San Diego 74 (fin skjorte på omslaget, som alltid og fet gitar, som alltid) og Sondre Lerches Avatars Of Love. Ekstra kudos for tjukk dobbelt-CD til bilen!

2022 kunne bjuda på et helt enormt utvalg av gode plater! Herregud, hvordan skal man liksom begrense seg! Jeg husker at jeg spilte den nyeste plata til Rosalía, Motomami, helt vilt mye da den kom ut og i tida etterpå. Og så hele sommeren etter det! Den er kul og frekk, og stappfull av uventede twists ‘n’ turns. Urfuglen av Christian Winther har allerede rukket å bli fast inventar når jeg skal spille kule plater for folk. Den er spontan, jazzete og funky! Nå (sen, sen høst og tidlig vinter) hører jeg Innesperra av Mjøs-pønkerne i Svartepeeng massemasse. Elska EP-en og fikk med meg da de spilte på Revolver. Kjempetøft! Det er mørkt og går dritfort. Shoutout til Yeah Yeah Yeahs og Benedicte Maurseth!

2022 har vært et veldig morsomt musikkår, både for reutgivelser av monolitter i kritiske punkt for sjangerdefinering, og for nye kreative idéer i en verden etter korona. Nancy Sinatra & Lee Hazelwoods Nancy and Lee viser hvor langt man kommer med utfordrende originalitet i både tekst, orkestrering og tematikk. Denne reutgivelsen kunne bare bli toppet av T. Rex sin Electric Warrior. En ekstremt innflytelsesrik plate for rocken som nå endelig har fått en ekstra dose med kjærlighet og ekspertise i remasteringsprosessen. Likevel har mitt år blitt preget mest av Kevin Morbys This Is a Photograph. Et tidvis rørende album om ens fortid med reflekterende preg av country, world og klassisk rock. Gjentakende lyttinger måtte til for å sette pris på et verk som dette.   

Batterist Jaki Liebezeit er en konstant kilde til glede for oss som søker beroligende og litt underlig musikk som ikke går for treigt. CAN - Live in Cuxhaven 1976 er fire elektriske, stemningsfulle øyeblikk uten masete vokalist. Håper de graver opp enda mer materiale, og at de samtidig graver opp Teo Macero, slik at han kan redigere. Finn mer beroligende og snål stemning på Dry Cleanings nye plate, som er bedre enn den forrige.

Plains, klønete navn, topp plate. Katie Crutchfield  og Jess Williamson skriver om kapp og synger tett sammen. Fryd hele veien. Litt Silver Lining, litt Hall & Oates. I samme øvelse noterer man at First Aid Kit har laget sin beste siden The Lions Roar, men at alle må se seg slått av Krissy Marys Feme Sole, som er både mer spennende og mer selvsikker enn det meste. Skarpt og smellvakkert.

Mange fikk formiddagsteen i vrangstrupen når de fikk lese nyhetsmeldingen om Daniel Romanos Outfits planer om rockeopera. I år kom den, og den er, ikke overraskende, knallgod. Og gå heller ikke glipp av Outfit-medlem Julianna Riolinos solodebut All Blue. Skyhøyt nivå, ikke siden Neko Case osv.

Andre som går ut av komfortsonen for å finne seg en ny komfortsone er Wisløff/Angelskår, en sånn plate der tusen referanser blir til spennende og svært kyl ny lyd.  Ny løsning på Anna Järvinen også, som i år er underlig finsk elektro-chanteuse på Liila. Den gis også ut på svensk, om du foretrekker det.

Hellacopters - Eyes Of Oblivion. Året kickstarta med et deilig comeback fra Sveriges store rockehelter. Digg å ha dem tilbake, til og med i god form, bortsett fra Dregen, da, som spilte konserten i Oslo sittende…med beinet i gips. Det er Rock'n'Roll, det! For en konsert, btw!

Danger Mouse & Black Thought -  Cheat Codes. Årets mest catchy låt er på denne skiva, «The Darkest Part, feat. Raekwon og Kid Sister». Resten av plata er også knallbra, med en herlig mix av alle mulige genre. En dose hip og en dose hop, litt jazzete og proggete og deilige, funky rytmer.

The Cure -  Wish. Sent på høsten kom kanskje årets reissue. På denne plata er det masse typiske, seige og klassiske Cure-låter, som dessverre lever i skyggen av den litt plagsomme og annerledes låta som blir altfor mye spilt på radioen. Mens mange band og artister sliter med å i det hele tatt lage gode dobbeltalbum, klarte Robert Smith & co. kunststykket å gi ut to av dem i løpet av seks. Wish og Disintegration er begge krydra med både hits og deep cuts.

Buzzers: Yeah Yeah Yeahs og Ricochets (NALP)

2022? Et middels år, tross alt. Putin, klima, vinter-OL ved en ørken og fotball-VM i en fokkings ørken, og fallet for Ørnen blant partiene. Totalt jävla mörker. Neida. Jo, litt så. Men platepolitisk har det jo vært gode tider, da! Som da Big Thief slapp Dragon New Warm Mountain I Believe In You i februar. Vel er de skolerte til fingerspissene, men du store mi tid, den lekenheten og nysgjerrigheten de viser til – og i – eget fag, må vi tilbake til The Band for å finne likeverdige motstandere til. Tviler faktisk på at de har laget sitt beste album ennå. Sier litt. Plains, med Katie Chrutchfield (aka Waxahatchee) og Jess Williamson, følger i grunnen opp førstnevntes forrige album, da Crutchfield forlot indierocken og stupte inn i Lucinda Williams-territorium. Både musikalsk og tekstmessig er I Walked With You A Ways en tour de force på drøye halvtimen. Av særs mange plater som kunne blitt den tredje, skiller Amerikas beste historieforteller seg ut, en tittel han overtok idet John Prine tok heisen opp, nemlig Todd Snider. Hans Live: Return Of The Storyteller er et meisterspiel i singer-songwriter-ness. Halvannen time med vilt artige stories, bl.a. om John Prine, og vilt gode låter. Todd Snider er en american treasure. Bubblare? Altfor mange! Årets låt? The Tubs – «Sniveller». Plate på nyåret.

År 2022 var da jeg falt pladask for tre veldig ulike og unike utgivelser: Stephen O’Malley (Sunn) og David Sanström (Refused), sammen med mitt favoritt-jazzemsemble, Fire!, kokte sammen en sjukt gøy skive, Requies, som gikk rett hjem hos meg. Musikere fra ulike sjangertradisjoner som utvisker grenser for hva som er hva, og utsletter kategorier for oppskrifter, vil alltid vil være it-faktoren for hva som gjør en utgivelse enda bedre.

For ikke å nevne årets album fra A.A Williams, As The Moon Rests, hvor tekster, melodier og oppbygging er så hårreisende bra at å forsøke å kategorisere albumet som annet enn «kronisk post gåsehud», er dårlig bruk av tid og ressurser. Anbefales! 

Likeledes kan heller ikke utgivelsen til Chat Pile, God’s Country, gå upåaktet hen. Dette skrekkinngytende, nihilistiske og sludgete barnebarnet til Godflesh, Sonic Youth og The Jesus Lizard har tatt meg med storm i år. Industriell grøt i en metallisk bolle av doom og støy, er en spennende salat. 

Noen bubblare også: Takomaha, Imperial Thriumphant og The Cool Greenhouse

I år har jeg hørt mye på Classic Objects, Jenny Hvals pop-skive. Svevende og melodisk. Herlig produksjon. Så umiddelbart catchy og samtidig så merkelig og uforutsigbart - snakk om bra låthåndverk. Denne ender jeg nesten alltid opp med å spille hele veien igjennom. The Overload med Yard Act har jeg også hatt mye glede av. Bassdrevet, britisk post-punk, proppfull av humor og attitude (og veldig mange ord!). VM i one-liners - alltid gøy å spille! På tampen av året er det fint å endelig ha fått en skikkelig utgave av Alice Coltranes spiritual jazz-mesterverk Ptah, the El Daoud som inngår i den nye Verve By Request-serien. Denne går mye på spilleren om dagen. Prime Pharoah i høyrekanal. Bring back the harp!

Big Dipper er et drømmested for en musikkinteressert Hi-Fi-nisse som meg sjæl. Jeg har blitt pepret med sykt mye bra musikk fra sjappas lokale DJ-er. Et utrolig spenn av artister og sjangre presentert (enten jeg vil eller ei) av Jacob, Andreas, Eline, Øyvind, Sebastian og Herman - eller hvem det måtte være som henger rundt kassa og platespilleren.

Sykt vanskelig å plukke ut tre album, men for en som opplevde (den første) country- og americana-bølgen på 80- og 90-tallet har The Cactus Blossoms sin One Day, fått uforholdsmessig (?) mye spilletid på hjemmefronten. Klassisk singer-songwriter med en god dose country. Paralleller til The Everly Brothers og for min del med klare assosiasjoner til The O'Kanes fra tidlig nittitall.

Hermonas Gutiérres - El Bueno y el Malo, en knallbra instrumentalplate, halv-psykedelisk meksikansk latino-blues. Eller noe i den duren. Utgitt av ustoppelige Dan Auerbach (på labelet Easy Eye Sound, men nok mest kjent fra bandet The Black Keys).

Takk til Jacob som introduserte meg for Joakim Åhlund & Jockum Nordström - Meets Moussa Fadera, nok en instrumentalplate med topp musikere som har hatt fingrene i en rekke prosjekter hver for seg. Sjanger? Tja, en kul og rufsete kombo av jazz, rock og folk?

Året 2022. Året vi skulle få friheten tilbake. Men så kom den russiske despoten, rentene, strømprisene og Norvegia til over en hundrings per stykke. Da er det godt å ty til Torshovs beste frihetsrockeband, Dig Deeper. Den knallsterke utgivelsen Easy Were the Days (Before I Met You) dempet tristessen av et iskaldt hjem med under pari rødvin på tanken. Klekket ut i The Albatross Basement, med hjelp av en stemme av et annet kaliber – Louien. Som med sitt album No Tomorrow / Figure Me Out sørget for at man, ja, ikke trengte tenke på i morgen. Istedenfor å tenke fremover, foretrekker jeg å tenke tilbake til da musikken var skikkelig god. Sånn Dinosaur jr. på nittitallet-god. Lite visste 2022 at varene skulle komme fra Vestli, en utpost på t-banens linje 5. Spielbergs andre plate sparket liv i den siste rest av ungdommelig overmot jeg har igjen. YESS YESS!