2024, ja. Hva skal vi si? Sånn litt under passe middels utenrikspolitisk, og langt under middels klimapolitisk? Men med en skyhøy score rent musikkpolitisk og platepolitisk - heldigvis!

Vår forskningsavdeling, Big Dippers Lyttotheque, har hver dag gjennom sol som regn, mandag til søndag uke inn og uke ut, spilt seg gjennom nesten alt av utgivelser på de fysiske formatene LP, CD og MC fra inneværende kalenderår.

I følge deres søsteravdeling, Big Dippers RegneCentral, har den jevne forskningsassistent lyttet til omlag 13,49 timer med musikk hver dag. Hver. Dag. Det er litt! Flaks at det var en del bra artister og band hadde å by på, da!

Her publiserer vi de individuelle, usensurerte årsrapportene til våre forskningsassistenter. Enkelte har valgt seg tre 2024-favoritter, andre valgte seg tallet fem. Håper dette kan inspirere deg til ytterligere lytting...og platekjøping!

• alma
• christer
• eline
• jacob
• lars
• olav
• rikke
• simen
• theo
• øyvind

1. The Bevis Frond - Focus on Nature: God balanse mellom støyete psykedelia og catchy melodier. Skikkelig god stemning. 

 2. The Hard Quartet - The Hard Quartet: Helt rå utgivelse! Eksperimentell og fengende. 

 3. Adrianne Lenker- Bright Future: Adrianne treffer som alltid med nære og sårbare låter. Perfekt for de dagene hvor man bare vil drømme seg bort litt. 

 4. The Smile- Wall Of Eyes: Et mørkt, men utrolig fengende album jeg har spilt om og om igjen. 

 5. The Jesus And Mary Chain - Glasgow Eyes: Fuzzy gitarer og et herlig, drømmende lydbilde. Moderne klassiker?

Det skal vanskelig la seg gjøre å begrense seg til fem når nok et fabelaktig musikkår skal oppsummeres, but here goes. The Cure er endelig tilbake, og skiva er faktisk "den beste siden Disintegration". Los Campesinos! revitaliserte kjærligheten min til (ekte) emo, og det på ekte DIY-vis. Gaerea er tidenes beste portugisiske metalband (se dem på Inferno!). Waxahatchee overgikk (nesten) den eksepsjonelle forgjengeren, og det samme gjorde Jamie xx, selv om han brukte uhorvelig lang tid på å komme seg dit. 2024 har vært strålende, lykke til, 2025!

Musikkåret 2024 har vært aldeles fabelaktig! Kampen om listeplassene har vært hard, men plata til Astrid Sonne, Great Doubt, markerte seg som en av årets beste allerede i januar. Det er lenge siden jeg har hørt noe så velkomponert, velspilt og gjennomført!

Geordie Greeps solodebut, The New Sound, representerer 33.3% av black midi som er like irriterende som den er interessant og «ear-wormete».

Magdalena Bay slapp en glimrende electropop-plate, Imaginal Disk, som nesten druknet litt i kjølvannet av «brat summer». Men fy, så bra den er.

Verdt å ha med er også Jessica Pratt, som jeg ydmykt mener har gitt ut karrierens beste plate så langt, Here In The Pitch.

Til slutt vil jeg nevne Silence Is Loud med Nia Archives som en av de platene jeg har hørt aller mest på i år. Breakbeat- og jungle-tendenser møter perfekt britisk r&b. 

Presisjon, prestasjon, plettfri presentasjon og rettferdig harme rett inn i Chicagos beste mikrofoner. Trommer, bass og gitar; ufortynnet, ufordervet og uimotståelig. Shellacs aller siste plate er så tøff at alle andre låter som fire binders og en Nokia. Det året det var så brat ga oss også Ariana Grandes lekreste plate. Hun er som Minnie Ripperton med jet-pack, som sommerfugler og loddsalg til inntekt for lokallaget. Alle vinner! Som en forsmak på fatalismen vi har fått i fanget, fant Fantomas fram sin frekkeste time. Søvnløse netter er garantert for alle når filmhistoriens skumleste musikk blir tolket av overbegavede aksjonister.

Det har tatt litt tid, men det fjerde ordinære albumet til  singer-songwriter JD McPherson, opprinnelig fra Oklahoma, var virkelig verdt å vente på. Han har gått litt under radaren min, men når en serverer en såpass salig miks av genre, deilige riff og tøff stemme, da faller jeg. Kan man kalle det garagecountry?

Debuten til London-kvintetten The Last Dinner Party er også en salig blanding av genre. Det dras både i retning av avantgarde-pop og indierock, til tider dramatisk uten å tippe for langt over i det pompøse. De fem damene kan sin historie og har sin smak i orden, de har feks covret både Sparks og Kate Bush på ypperlig vis. Det skal bli spennende å følge  dette bandet fremover.

Mitt norske bidrag er albumdebuten til The Gratitudes. Et deilig punkete powerpopband som består av mainman Akke på gitar, Ingvild Hammer på vokal, og gutta krutt, radarparet Morten & Magne fra KBT og sånn ca. 100 andre band på rytmeseksjon. Bra låtskriving og kule tekster om livet i medgang og motgang. Pick hits: Tittellåta og «Anxiety».

Det går mot mørke(re) tider borti ‘Merica, hvilket kanskje er «bra» for kunsten? Blir i hvert fall gitt ut gode plater borti der. Katie Crutchfield har laget tiårets beste album, makker MJ Lenderman har laget den mest Neil Youngete plata på mange år, Adrianne Lenker er muligens det største musikalske talentet i det nye årtusenet (så langt), Zach Bryan har så mye Bruce i seg at det er en fryd, og Maggie Rogers har kanskje laget det beste popalbumet i år. Psst! Årets reutgivelse: Iris DeMent – My Life.»

Chat Pile – Cool World: Atter et år stabler Chat Pile seg på min liste over årets beste utgivelser, med et fornøyelig puslespill av referanser mot Dry Cleaning og Daughters.

High Vis – Guided Tour: På ytterst høyt profesjonelt vis, triumferer High Vis. Det er sjeldent at et album innehar kun hits, og tør å rote dypt både i hardcore, punk og indiekassa.

Sumac – The Healer: Sumac slutter aldri å utforske metalsjangeren. De eier ikke regler, og ingen andre enn de selv vet hvor en låt bærer. Det skaper spenning hver gang!

Blood Incantation – Absolute Elsewhere: I likhet med Sumac er Blood Incantation ivrige på utforskning. Og så digg med Tangerine Dream-ambiens og kraut i death metal!

Aphrodite’s Child – 666: Det beste progalbumet endelig reutgitt, med greske helter av kaliberen The Four Horsemen. Vangelis på tangenter og Demis Roussos på vokal. Gled deg!

Så langt har dette vært et år med mange veldig bra utgivelser for en country-nisse som meg. Willie Nelson har servert oss to glimrende album. Elle melle, så velger jeg meg The Border. David Olney, en vanvittig bra låtskriver som har blitt hedret av kremartister som gjør eventyrlig bra tolkninger på plata Can’t Steal My Fire: The Songs Of David Olney. En av høstens store favoritter er JD McPhersons album Nite Owls; knallsterke låter og cathy som bare tusan. Og for oss som er vokst opp med «Emil i Lønneberget» og Allan Edwall er det bare å hive seg over Daniel Ögren Med Vänner Tolkar Allan Edwall, en EP med fire gudommelig vakre låter. Og til slutt, Gillian Welch & David Rawlings, Woodland. Ord blir nesten fattige.

Jeg har hatt en “Charm summer” i år, ikke en “brat summer” – Clairo fortsetter å imponere med en jazza og laid-back, men energisk indieplate som ble mitt idylliske sommersoundtrack! MJ Lenderman fra Wednesday leverer en spennende blanding av americana og indie, og The Smiles Wall of Eyes er perfekt for alle som lengter etter nytt fra Radiohead. Årets singer-songwriter-plate kommer fra Adrianne Lenker, og English Teachers This Could Be Texas er en rå indieplate alle bør høre. Øya-konserten leverte minst like mye som plata!

Jeg likte aller best disse fem platene i år: