Da vi hørte Mount Eerie sin nye plate for første gang så gikk vi inn i en slags sjokkartet tilstand. Tekstene er konkrete «rett frem» beskrivelser av et liv preget av savn ribbet for poetiske vendinger og diffuse metaforer.

I albumets første spor beskriver Phil Elverum at han mottar en pakke i posten som inneholder en sekk kjøpt til den purunge datteren hans, bestilt av den nylig avdøde kona. En skolesekk bestilt av en mor som må ha visst at hun aldri vil oppleve datteren sin første skoledag. Leser man seg så opp på platen finner man ut at den er spilt inn i rommet der kona til Elverum døde, med hennes instrumenter.

Hva er dette her? Er det i det hele tatt musikk? Eller er det bare ren ufiltrert sorg gitt ut på plate? Det at det er vakkert og velspilt gjør uansett at det er umulig å ignorere denne platen.