Jeg var lenge i tvil da jeg skulle bestemme meg for hvilken
jeg synes er årets beste plate, men
Amasons fantastiske psykedelia-pop-perle
Sky City måtte til slutt vike plassen for
Sufjans utleveringsepos,
Carrie &
Lowell.
Det har gått 10 år siden
Sufjan Stevens fanget oppmerksomheten til et stort publikum med folk-beistet
Illinoise, før han senere har gått veier kanskje fansen ikke direkte har ønsket og gitt ut julemusikk, eksperimentelle ting som
The BQE (en «hyllest» til The Brooklyn Queens Expressway), men også det
undervurderte knob twiddler-/elektronikaalbumet
The Age of Adz.
På
Carrie &
Lowell er han tilbake mot
Illinoise eller sågar
Seven Swans musikalsk –
spartansk kanskje, men også catchy og melodiøst. Tekstmessig tar han oss med, på
det personligste vis, inn i det indre av sin familie, og seg selv, med sitt
forhold til moren Carrie og stefar Lowell som utgangspunkt. Han forteller om årene han fikk med dem - "
when I was three, three maybe
four, she left us at that video store" - og etterspill og tanker rundt disse menneskene og spesielt forholdet til moren senere i livet - "
I should have wrote a
letter /
Explaining what I feel, that empty feeling”. Et komplekst og ekstremt personlig
album som til syvende og sist er Sufjan Stevens og årets beste album.
- Jørgen Angvik