«Hello It’s Me» synger Signe Marie Rustad med sin varme og uttrykksfulle stemme. Og med det er Spellemann-vinneren tilbake, knappe tre år etter suksessen When Words Flew Freely. Med de poetiske tekstene og lyriske vendingene hun er kjent for, og et samkjørt band som har backet henne i årevis, er Rustads nye album en naturlig videreføring av den moderne klassikeren When Words Flew Freely (WWFF). Samtidig er det noe helt nytt.
Der americana-soundet fikk en mindre fremtredende rolle på WWFF, til fordel for et bredere, organisk og pianodrevet Laurel Canyon-uttrykk, lar musikken på Particles of Faith seg vanskelig plassere i en sjanger. Albumet er naturlig forankret i en tidløs singer-songwriter-tradisjon, med nikk til pionerer som Joni Mitchell og Carole King, men har også tydelige innslag av andre inspirasjonskilder.
Alternativ pop/rock fra 80- og 90-årene har alltid hatt stor innflytelse på Rustad, og på Particles of Faith er dette tydeligere enn noen gang: R.E.M., Fiona Apple, Crowded House og Tori Amos var viktige bestanddeler både i Rustads platesamling og på TV-skjermen via MTV. I og med at denne æraen også var saksofonens gullalder, er det heller ikke tilfeldig at Harald Lassen har fått boltre seg over tre minutter med en saxofonsolo som Rustad sier «fikk meg til å begynne å grine». Albumet er produsert av Signe Marie Rustad selv sammen med indiepop-helt Kenneth Ishak. «Dette er musikken som renner gjennom årene mine,» sier Rustad selv om albumet.
Låtene på albumet er snapshots fra et liv og «particles of faith» henspiller på å beholde troen på livet, seg selv, kjærligheten, menneskene rundt seg og verden i seg selv. Det kan være en slags styrke som man kan tenke at kommer utenfra, men som egentlig ligger inni oss.