Vi skjønte med en gang at denne skiva måtte være bra. Terry Dolans allvitende og nedslåtte blikk på omslaget sier: «Hør på denne plata, mann». Og det bør du så absolutt! Dette albumet skulle egentlig ha kommet ut på Warner Bros. i 1972, men ting skulle ikke gå Dolans vei. Dolan var en semi-legendarisk San Francisco-karakter som endelig fikk kontrakt hos et stort plateselskap. Han fikk huket tak i Nicky Hopkins som produsent og fikk samlet sammen et brokete band med Bay Area-helter som John Cipollina (Quicksilver Messenger Service), Spencer Dryden (Jefferson Airplane, New Riders of the Purple Sage) og Lonnie Turner (Steve Miller Band). Samt en tidlig versjon av Pointer Sisters! Hopkins hopper av midtveis i prosjektet for å bli med Stones verden rundt, noe man kan forstå. Herregud, Stones i ’72 liksom. Inn kommer Pete Sears for å redde albumet og blir produsent for side 2 på albumet. At dette ikke har blitt utgitt før nå, er et helt vilt mysterium. Dette er noe av det beste som har ljomet ut av høyttalerne i sjappa i det siste, det høres ut som Gene Clark backet av Crazy Horse. Nicky Hopkins spiller som en villmann og Cipollina leverer gitarsoloer det lukter svidd av. For ikke å snakke om stemmen til Dolan. Drivende «Rainbow» er noe av det villeste vi har hørt på lenge og han gjør også en fortryllende tolkning av J.J. Cales «Magnolia». High Moon Records gjør en prima jobb med utgivelsen, det låter helt topp, og de har laget en stor og flott booklet som forteller hele historien om Dolan og rundt albumet. Apropos Gene Clark, det var samme selskap som gav ut undervurderte «Two Sides To Every Story». Ordene «tapt klassiker» har aldri passet bedre enn til «Terry Dolan». Pliktkjøp!"