Når Bror
Forsgren (The Lionheart Brothers, Jaga Jazzist, Silence The Foe) solodebuterer
i en alder av 34 sparer han ikke på noe som helst. Som tittelen og det flotte,
art deco-inspirerte coveret indikerer allerede ved første øyekast, er
«Narcissus» et storslagent og kompromissløst stykke popmusikk.
Tematikken
sentreres rundt de store spørsmålene. Tapt kjærlighet, uskyld og gudstro er
alle viktige elementer i universet Bror Forsgren har skapt på «Narcissus».
Arrangementene, hvor selveste Trondheimssolistene står for orkestreringen, er
storslagne og intrikate. Til tross for «wall of sound»-tilnærmingen og en rekke
prominente musikalske gjester (Lars Horntveth, Mathias Eick, Marte Eberson
m.fl.), oppleves albumet likevel som en intenst personlig affære.
Selv
beskriver Bror Forsgren albumet slik: - Jeg har
alltid drømt om å gjøre et album med større orkestrering, men som samtidig var
tidløst. Jeg er veldig fan av Scott Walker og elsker hans evne til å flette
fløyelsmyk popmusikk sammen med moderne komposisjon. Selve visjonen for dette
albumet har vært å lage et verk hvor mitt naturlige pophabitat smelter sammen
med det klassiske og moderne.
Allerede på
åpningssporet «Waiting For That Holy Music» er det tydelig at det ikke er
hvilket som helst album vi har med å gjøre. Tankene går umiddelbart til både
allerede nevnte Scott Walker, men også andre storheter som The Beach Boys,
Brian Eno og Ennio Morricone. Men «Narcissus» er på ingen måte en øvelse i
pastisjkunstens navn. Måten Bror Forsgren tar elementer fra disse gamle
storhetene og bygger sin egen soniske katedral, vitner om at vi har med en
imponerende selvsikker artist med en tydelig visjon å gjøre.
Albumets ni
låter utgjør en fascinerende musikalsk reise, hvor man blir med Forsgren ned i
de dypeste daler. Heldigvis, må man nesten si, er det også lys i enden av
tunnelen. På mange måter illustrerer en anekdote fra Bror Forsgrens tur fra
Oslo til Trondheim for å spille inn Trondheimssolistene albumet svært
godt.
- Jeg møtte
opp på Flytoget i god tid, men på grunn av tekniske problemer og forsinkelser
med toget, måtte jeg til slutt ta taxi til Gardermoen. Fem minutter før flyet
skulle gå ankom jeg flyplassen og beinet gjennom sikkerhetskontrollen. Dersom
jeg ikke rakk dette flyet ville hele innspillingen, masse penger og albumet jeg
hadde jobbet med i to år gå i vasken. Da jeg kom frem til gate 23, viste det
seg at avgangen var flyttet til gate 19. Jeg løp den lange veien dit, men da
jeg endelig var fremme hadde de akkurat stengt gaten. Gråtkvalt forklarte jeg
situasjonen min til en av de ansatte på gaten, som til tross for de strenge
reglene lot meg komme ombord. Og dermed ble «Narcissus» likevel en realitet,
forteller Forsgren.
Det har med
andre ord vært en lang, brokete og til tider mørk prosess. Men på den andre
siden, med «Narcisuss» i baklomma, står Bror Forsgren rakrygget igjen på egne bein.
Men som hovedpersonen selv gladelig innrømmer, har hans mange støttespillere og
medmusikanter vært uvurderlige.
- Jeg er
veldig heldig som har fått med meg så mange flinke folk, og ekstremt takknemlig
for dette. Uten all hjelpen hadde ikke «Narcissus» blitt til.