Stephin Merritt. Det er noe herlig irriterende - eller var det sjarmerende? - med den tilsynelatende arrogante - eller på ordentlig arrogante? – og dypt fascinerende über-newyorkeren på noen-og-femti. På grensen til genial. Eller rett og slett nettopp dét – genial.

Bandet hans, innimellom bare bestående av ham selv, The Magnetic Fields, hadde gitt ut ypperlig indiepop før 1999 også, men det var i det herrens år 1999 at han ga verden en flatneve av de sjeldne. Eller, 69 av dem for å være presis. «69 Love Songs» står fremdeles som en vital påle. Et av det forrige årtusenets mesterverk. Uansett kunstform, må vite.

I årene etter «69 Love Songs» har det kommet flere fin-fine plater fra bandet, men det spørs om det ikke er lov å glede seg ekstra til albumet som slippes 15. mai, «Quickies». For en lovende tittel.

«Quickies» består av 28 låter fordelt på fem syvtommers singler. Låtene varer fra tretten sekunder til drøye to og et halvt minutt. I et forsøk på å forklare konseptet sier Merritt at han i en lengre periode leste veldig kort litteratur, og at han storkoste seg med skrivingen av boka «101 Two-Letter Words», en diktbok om de korteste orda en kan bruke i Scrabble. I tillegg forteller han at han har spilt mye på det relativt barokke instrumentet cembalo, eller harpsikord. Et instrument, som ifølge Merritt, fort blir langdrygt. Her er det altså så mye å ta tak i!

Du trekker litt på smilebåndet nå, ikke sant? Det er rett og slett umulig å ikke glede seg til dette her.

Og du, Stephin, kan du ikke ta med deg din omreisende trupp tilbake til Oslo snart? Vi savner deg.