"Frydenlundgata er mer enn bare en gate i Oslo – det er gata jeg vokste opp i, mellom St. Hanshaugen og Bislett. Her sparket broren min og jeg oss oppover bakken på hvert vårt kickboard, kanskje med en børek fra kiosken på hjørnet i hånda, på vei til parken. I denne gata blomstret kirsebærtrærne hvitt hver vår, og hver sensommer kom steinene flyvende ned i hodet på oss. Albumet bærer denne lengselen med seg – tilbake til roen jeg kjente da, til et hjem fylt av matlaging, faste plasser foran TV-en som viste Nytt på nytt, og noen ganger bare snø, godteri på fredager, og Tom Waits på stereoen. Låtene handler om barndom, tilhørighet og minner, men også om det som alltid har levd parallelt i meg: døden, kjærligheten, uroen. Jeg var et barn som diktet sørgelige sanger om død i baksetet på bilturer. Jeg har alltid følt mye, tenkt mye, bekymret meg mye – og nå har det funnet form i dette albumet. Frydenlundgata er mitt forsøk på å favne det som formet meg – og kanskje også det jeg håper å kunne gi videre en gang."