Å skulle følge opp suksess er et vanskelig fag. Men noen har det bare i seg. Det lille ekstra. Det som gjør at de skiller seg fra mengden. Og Lana Del Rey skiller seg ut fra mengden. Hennes forrige album, nesten-mesterverket Norman Fucking Rockwell!, overvant nær sagt alt og alle. Og hennes nye, Chemtrails Over The Country Club, smyger seg på en som en, ja, en NRF!. Det er noe med soundet, instrumenteringen og arrangementene, stemningen og stemmen som bare er så fordømt tiltalende. Til forskjell fra NRF! føles Chemtrails mer nedpå, i mangel av en bedre beskrivelse, og kanskje ikke så ambisiøs. Uten at det på noen som helst måte gjør albumet mindre imponerende. I tillegg føles og høres det mer folky ut, nok en gang i mangel av et mer dekkende ord. Feks. kan ekkoet fra Laurel Canyon og tidlig 1970-talls Joni Mitchell høres på store deler av albumet. Og sammen med Zella Day og Weyes Blood, avslutter Lana plata med en vidunderlig cover av nettopp Joni Mitchell, «For Free». Innernier. Igjen.