Album nummer 41 (her strides jo de lærde!) fra Neil Young. Igjen med Crazy Horse, denne organismen av et band som gir slikt liv til Youngs låter som ingen andre kan. Fremdeles uflidd og upolert, sårt og rått om hverandre. Fjellene i Colorado, der Young og fruen har oppholdt seg under pandemien, har åpenbart gjort noe med kreativiteten. Eller kanskje rettere, «bredt ut» kreativiteten til den gamle mester. For Barn har dette noe ved seg, sånn flere av de beste albumene hans har. Selv klarer han ikke helt å beskrive det heller, men refererer stadig til «the muse». Og når den kommer til ham, så er det bare å ta imot og kverne ut. I måneskinnet i Colorado-fjellene har «the muse» lyst sterkere enn på en god stund, for en så variert plate fra Neil Young som Barn har vi ikke hørt på en stund. Stemningen, rent musikalsk, på Barn kan om Sleeps with Angels (1994) og Zuma (1975), der det går fra akustiske til det elektriske og tilbake igjen. Den ville hesten som etter mye hardt arbeid ble tam, for så med ett å bli spinnvill igjen. Ti låter på litt over førti minutter. En liten drøm av en plate.