Bedre album enn Exile on Main St finnes ikke. Innspilt under ekstreme forhold, med flere spontane, inspirerte øyeblikk på plass i løpet av en time enn andre genier kan håpe på å ta opp i løpet av et liv. Rock'n'roll, country, soul, blues og bankende psychedelisk oppfinnsomhet destilleres til det vakreste kunstneriske uttrykket menneskeheten har kommet opp med i løpet av sin relativt lange tid på denne planeten. Plata har satt en uoppnåelig standard for et par generasjoner av band, og ført mang en lettpåvirkelig rytmegitarist ut i rus og elendighet.

Denne uka er jeg spesielt opptatt av pianoet til Nicky Hopkins og koringen på plata (Keith vinner VM i kor på en rekke låter), neste uke er det sikkert noe annet som fascinerer.

Nå har Abbey Road laget en Half-speed-master av albumet (prosessen skjer i halv hastighet for å løse utfordringer med høyere frekvensområder) og dette er himmelsk.
Produsent Jimmy Miller gjorde svært gode opptak. Det briljant økonomiske spillet til Charlie Watts ligger langt frem i mix, sang og gitar flettes formelig sammen og plata har bestandig hatt en flott og egenartet sound. Bedre enn på denne pressingen har jeg nok aldri hørt den, og det er så mange nye detaljer som jeg aldri har lagt merke til tidligere. Det skjer saker langt bak i miksen, og nå får vi et klarere bilde av hva som foregår uten at det lyder fragmentert. Fantastisk.